Vi svarer:
Kjære deg som er glad i pappa’n din.
Det er litt rart å lese det du skriver, for historien din har gjentatt seg så veldig mange ganger: Om en som er glad i pappa’n sin, men som tenker at pappa kan umulig være glad i han fordi han ruser seg hele tiden.
Jeg tror ikke det er noe du kan gjøre alene. Pappa’n din trenger hjelp for å bli kvitt rusen sin, men for å ta imot hjelp må ha faktisk være villig til det. Dersom han ikke er det er det lite verken du eller noen andre kan gjøre. Når han sier det er andres skyld at han ruser seg er det den unnskyldningen som mange bruker, men som aldri er riktig. Det er bare pappas skyld at han ruser seg.
Det beste hadde vært at en eller annen kunne snakke med pappa og få han til å forstå at dersom han vil ha noe ut av livet sitt så må han ta imot hjelp for rusavhengigheten sin. Jeg tror ikke det hjelper at du snakker men han. Ikke mamma og ikke lærer’n og ikke politi. Har pappa’n din noen søsken som du kan snakke med? Eller noen gode venner, og da mener jeg venner som ikke ruser seg? Eller noen på jobben hans, hvis han har noen jobb? Dersom du kommer til en som du vet han kjenner og forteller at du gjerne vil ha tilbake den pappa’n du har mistet kan det veldig godt være at de skjønner at han trenger hjelp, og at du trenger hjelp til å få pappa tilbake, og derfor vil snakke med han.
Det er iallfall et forsøk verdt. I mange tilfeller har jeg sett at det er det som skal til.
Lykke til.
Bestefar Magnar.