Hei jeg er en gutt på 14 år og jeg har litt problemer når det gjelder mitt forhold til faren min. Jeg gjør det ikke bra på skolen og jeg er livredd for å skuffe faren min. Far krever mye og jeg frykter alltid hans mening om det jeg gjør. Det som er er at jeg er redd for faren min på en måte og jeg skjelver for hver gang jeg tar en prøve på skolen i frykt for at jeg skal gjøre dårlig og skuffe ham. Og nå snart er det foreldre møte og i år i 9.klasse har ikke gått greit. masse 2-3 i fagene på skolen og masse anmerkninger og nedsatt karakter. Jeg vet at jeg gjør det dårlig. Men den frykten jeg har for ham sitter alltid med meg, hver gang jeg skal ta en prøve så takler jeg ikke presset. Vi pusser og opp i kjeller stuen vår men der så tror far et jeg kan materielle ting som jeg aldri har lært og han mener at jeg skal kunne det uten at jeg har blitt lært. Når jeg skal prøve meg på noe arbeid der så ser han alltid på og jeg er livredd for å skuffe ham igjen. Jeg er liksom alt det han ikke er og han vil jeg skal være noe jeg ikke er. Dette er noe jeg tenker på hver dag men jeg tør ikke si noe fordi jeg vil ikke at han skal tro at jeg er en pyse som ikke tåler noen ting. Andre ganger så blir presset så stort ar jeg spør om å få gå på do men egentlig så går jeg på rommet mitt og gråter for meg selv og aldri sier noe. Det er bare 3 av vennene mine som vet litt om dette. Jeg vet ikke om jeg klarer å utdype følelsene mine nå. Så jeg håper jeg var nøyaktig nok til å få deg til å forstå problemet mitt.-Karl Olav