Hei, kjære bestefar og kanskje kjære bestemor.Jeg har skilte foreldre siden jeg gikk i barnehagen, og jeg skal snart flytte hjemmefra fra mamma. Pappa er hyggelig, men bor i utlandet.Mamma er akademiker og har ikke hatt jobb på lenge. Hun sa opp jobben sin for mange år siden fordi sjefen på avdelingen hennes på universitetet var manipulativ og ondsinnet mot henne. Mamma har vært mye ensom i senere tid, og er litt fortapt i bylivet uten jobb og penger; Hun blir marginalisert og har det ikke bra.Hun har ved en tidligere anledning fortalt at hun ville tatt livet sitt for lenge siden om hun ikke hadde meg og storebroren min.Jeg har et ansvar for at hun skal føle at jeg trenger henne, slik at hun skal føle at hun må leve. Eller et ansvar for henne på en eller annen måte, i hvertfall, selv om hun ønsker at jeg ikke skal tenke det.Mamma var i utgangspunktet en populær og sosial person med flere nære venner enn det er vanlig for voksne å ha. Hun har, kan man si, forfalt, blitt litt ødelagt, med årene, etter å ha blitt mobbet i arbeidsplassen sin (hun er litt rebell i hjertet, og tåler ikke så vel den urett som befaller andre, og da blir man lett tråkket på), og senere vært arbeidsledig. Hun hadde en litt tøff og rask oppvekst, også.Hun har i skrivende stund stor sjanse for å få jobb som professor (hun er “eneste kvalifiserte søker for stillingen” og “interessant”), men hun tør ikke håpe ordentlig, fordi sist gang hun vant en slik stilling blant mange søkere ble hele stillingen fjernet etterpå likevel. Mye motgang, over lang tid.Jeg synes det er vanskelig å være opprørsk og slakke på båndene mine til moren min når jeg ser hvor mye hun trenger folk runt seg.Jeg har lyst på mye, beroligende tekst å lese, om man kan ønske seg det. Jeg trenger å tørke tårer på noe. Ellers har jeg omtrent alt jeg vil i livet, blant annet overskudd til å kunne gjøre noe for mammaen min i ny og ne, om du har noen tips.Mvh et barn og barnebarn, B.