Vi svarer:

Kjære L !  Ut fra det du skriver skjønner jeg at du strever med mange følelser, du nevner angst, depresjon, forelskelse og sjalusi.  I tillegg sier du at du er sint på deg selv.  Dette er slitsomt.  Du åpner med å fortelle at du har angst for læreren du hadde i fjor, men det er ikke fordi du er redd for ham, men fordi han hjalp deg i fjor og i år er han opptatt med andre elever.  Og du innrømmer at du kanskje er forelsket i ham, selv om han er altfor gammel – og i tillegg har han vært læreren din. 

En lærer har ansvar for at det ikke skal utvikle seg et kjærlighetsforhold til en elev.  Dette er alltid den voksnes ansvar.  Men da han var læreren din, var det oppgaven hans og lytte til deg og hjelpe deg.  Det er godt å møte en som forstår.  Og så blir du rett og slett litt sjalu, når han ikke kan gjøre det samme i år.  Det er en vond følelse.  Og, som du selv sier, det er lett å bli sint på selv – forakte seg selv.  Vi kan ikke hindre følelsene i å komme, og noen ganger er de så sterke at det er vanskelig å styre dem.  Men det er viktig å skille mellom følelser og handling.  Vi snakker av og til om forbudte følelser.  Men vi kan ikke forby følelsene – de er der likevel – men vi må passe på at de ikke styrer oss slik at vi gjør ting vi ikke vil.

Det er bra at du har fortalt læreren at det er vanskelig å møte ham.  Da vet han hvordan du har det, og han bør forstå at han må være forsiktig.  Du sier at du går til psykolog.  Det kan være tøft, men veldig nyttig.  Jeg regner med at du har fortalt psykologen om læreren din.  Hvis ikke, må du gjøre det.  Jeg vil også råde deg til å snakke med noen andre på skolen om dette, for eksempel kontaktlærer, helsesøster eller sosiallærer.  Det er viktig at noen voksne på skolen vet om dette problemet. 

Alle trenger vi en god selvfølelse.  Våge å tro på deg selv, vite hva du ønsker og stole på at du er helt ok.  Vi mennesker trenger tid til dette.  Og gode hjelpere. 

Hilsen bestemor