Vi svarer:

Kjære deg!

Du skriver om kjærlighetssorg.  Da jeg var ung, hørte jeg at noen eldre snakket lettvint om dette. De avfeiet det med at det bare var en kjærlighetssorg, og det ville gå fort over.  Nå vet jeg at det ikke er sant.  Kjærlighetssorg er sårt, tungt og langvarig.  Når man sørger fordi noen man er glad i har dødd, er sorgen akseptert.  Alle vet om det, og det er tillatt å sørge.  Da kalles det sorgarbeid, og vi vet at den sørgende må gjennom flere faser og at det tar tid. 

På mange måter er kjærlighetssorg som annen sorg.  Man har mistet en man er glad, selv om han fortsetter å leve.  Jeg tror det er viktig at du tillater deg selv å sørge (og være sint, hvis det er nødvendig).  Jeg skal ikke si at tiden leger alle sår, men etter hvert vil ikke såret blø hver dag, og til slutt legger det seg en sårskorpe som med tiden blir til et arr.  Det er godt å ha noen å snakke med i denne tiden, har du en venn eller venninne eller foreldre som forstår deg?

Men hvordan vet man om man har truffet den rette?  Jeg tror ikke man kan vite det helt sikkert, men når begge er glade i hverandre, tar et valg og satser på hverandre, er det stor sjanse for at det blir et godt liv sammen.  Men det finnes ingen garantier.  Alle par møter utfordringer og skuffelser.  Spørsmålet er hvordan man takler det.  Man er nødt til å ta det på alvor, for det går ikke over av seg selv.  I denne fasen kan det være lett å stikke av og tenke at det var ikke den rette allikevel.  Men det kan være mulig å arbeide seg gjennom problemene. 

Finnes det bare en som er rett?  Sannsynligvis ikke.  Men begge må tenne, satse og ha tålmodig, raus kjærlighet.

Hilsen bestemor