Spørsmål:


Kjære bestefarJeg tror ikke fosterfamilien liker meg.. Jeg vet at de får mer enn 100 tusen kron er i åre t fra Staten foratte jeg kan bo hos dem.Jeg veit at jeg ikke hører hjemme her. Men side mamma sitter i fengsel for dopsalg og fattern bor i Thailand med ei annen dame, så må jeg leve i en fosterfamilie. de er greie nok men jeg kjenner at de er liksom ikke orntlig glad i meg. Alle besteforeldrene mine er døde, så når jeg kjenner meg veldig aleine, har jeg ikke lyst til å si noe til fostermor og fosterfar. De har jo sine to små barn på 6 og 9 år som de fikk rett etter at jeg fikk bo her. Jeg får liksom ikke lov til å leke med dem, og det er dumt. Enda jeg har lyst til det. Burde jeg fortelle noe til fostermora mi ?
R... Gutt, August 31, 2013

Vi svarer:



Kjære deg som føler deg ensom!

Du er nok ikke alene om ensomhetsfølelse. Også en bestefar kan føle seg ensom og forlatt, særlig hvis bestemor, slik du nevner om dine besteforeldre, er død eller på sykehjem. Mange, svært mange barn og unge, kanskje særlig mange som barnevernet har plassert i fosterhjem føler på denne ensomheten. Er kanskje verken foreldrene eller fosterforeldrene virkelig glad i meg? Det er noe mange barn og unge sliter med. Jeg tror jeg skjønner noe av din følelse av å være en som mor og far har “forlatt”. Når du så i tillegg har følelsen av at fosterforeldrene ikke liker deg, så har du det vanskelig. Hvorfor tror du de ikke liker deg? Hvis det er noe bestemt de ikke liker ved deg, så kan du jo spørre om det er det du tror. Du bør, slik du spør om det, prøve å si det til fostermor eller fosterfar. Kanskje er det vanskelig, men det verste er å gå med denne følelsen. Kanskje er det du som misforstår dem i en travel hverdag? At du liksom ikke får lov å leke med “søsknene” er rart. Har du gjort noe som gjør at fosterforeldrene ikke vil det? Hvis det er tilfelle kan du jo prøve å snakke også om det.

Men å snakke om det som vi føler er vanskelig, særlig sammen med de som er nær, foreldre o.a. voksne. Har du en god venn som du stoler på, kan du kanskje nevne det for han/henne. Men det er andre voksne du bør nevne dette for hvis du ikke tør, eller vil snakke med fostermor eller fosterfar. Kanskje har du en lærer som du stoler på, nevn det for han/henne. Kanskje er det en i skolehelsetjenesten, en helsesøster eller lege eller psykolog som kan hjelpe deg. Kanskje kan du prate med legen hvis du skal på legekontoret for ett eller annet. Hvis du har kontakt med barneverntjenesten, bør du snakke om dette. Alle disse, unntatt venner, har taushetsplikt, dvs. de kan ikke si det til andre, hvis ikke du vil. Det ser ut som du må ta en avgjørelse sjøl. Du trenger noen å snakke med, for du må ikke gå med disse tankene alene.

Fosterforeldre får god betaling for det å være fosterforeldre, men de har plikt til å være gode foreldre, ikke bare til egne barn, men også til fosterbarnet. Å være glad i, er ingen plikt, men de har plikt til å gjøre det slik at du kan kjenne deg trygg og ha det godt.

Jeg håper at mor din i fengselet er glad i deg, og at far din også er det, selv om han er langt borte. Skriver du til dem, eller har du kontakt på annen måte?

Selv om jeg ikke kjenner deg, så skjønner jeg som far og bestefar, til bl.a. en 10-åring, at du strever og ikke har det godt. Men nå har du tatt det første steget til å få gjort noe med det som er vanskelig. Du sier det til meg. Da tror jeg du skal greie å gjøre mye for å få det bedre.

Vil du spørre om mer, så send gjerne en ny melding. Takk for at du skriver til meg!

Hilsen bestefar Erling.



Avatar

Om Bestefar Erling